Effjusikay

Før dere leser, må jeg poengtere at jeg ikke tar alt jeg skriver, ut fra erfaringer eller det virkelige liv. Dette har IKKE skjedd. Continue reading →

Sånn er det bare.

Continue reading →

Permen er i lys fløyel og bokstavene er ikke skrevet. De er preget i permen, uthevet. De vises ikke uten at jeg holder boka i riktig vinkel så lyset kan vise hva tittelen er. Continue reading →

Nei, det er ikke fransk åpning jeg snakker om. Det er bur så de med fjær kan få gå og sparke i jorda og ete litt gress i frisk luft. Continue reading →

Jeg skulle sittet her og skrevet. NEI skrivet. Skrevd. Skr… eh Jobbeskriviskraveskruvet hold kjeft! Continue reading →

Ingenting varer evig, selv om verdensrommet visstnok skal være evig. Men uansett hvor evig verdensrommet strekker seg, så har mennesket sine grenser.

Continue reading →

Forskjellige sosiale medier på nettet har skapt spennende samarbeid. Continue reading →

Jeg liker mennesker med evner. Kreative mennesker som gir av seg selv og liker å gjøre andre glade. Continue reading →

“Så privilegerte vi er som bor så nær naturen…” Dette er ord som ofte tusler over Annes og min ordflom mens vi turer rundt i området enten i Gullgutten eller på våre egne trofaste føtter. Continue reading →

Det er mye man kan si om livet. At det ikke er for nybegynnere, har noen fått erfare og tanker som “hadde jeg bare visst, så…” dukker opp. Continue reading →

Nabokrangler hører man ofte om Continue reading →

Ett år gammel er hun, det tofarga øyemonsteret mitt. Continue reading →

Det finnes mange umulige ønsker her i verden – og her er et av dem. Continue reading →

Skogen – som livet – har vært stille et par dager nå. Det er nesten som om de småfuglene som skulle ha kjefta på hverandre om revir og nabogrenser holder seg stille i andektighet over at et ti år gammelt liv har blitt avsluttet på uventet vis.

Continue reading →

Den menneskelige hjerne er laget slik at den skal forholde seg til en begynnelse og en slutt. Continue reading →

Gamle låver har noen overraskelser som man ikke først har lagt merke til, og hvem fanken skulle mistenke at det var et høl i taket bakom tverrbjelken, stort nok til at den idiotiske gullfasanen skulle klare å tyne seg opp der?

Continue reading →

Øynene mine hviler på englespillet. Det har danset for andre før. Sist for Taminas far. Dessuten har det gitt meg svar på spørsmål jeg har kviet meg for å spørre. Continue reading →

Navn. Vår identitet. Som kanskje mer enn speilet lar oss føle hvem vi er. Continue reading →

Heldig jeg, som kan leke meg med sola på badet, takket være noen lysestaker som ser ut som digre diamanter. Continue reading →

Fordi de har en ekstra arm de kan holde rundt deg med.

Continue reading →